juni 15

Forebyggende arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme – erfaringer fra kommunene

Justis- og beredskapsdepartementet lyste i 2015 ut midler i en tilskuddsordning rettet mot kommunene. De som fikk tilskudd har gjennomført varierte og interessante prosjekter skriver Justis- og beredskapsdepartementet i en oversikt.

Et mål med ordningen er at erfaringene skal kunne brukes av andre kommuner. Denne rapporten er en oppsummering av kommunenes erfaringer.

De siste årene har forebygging av ekstremisme kommet på dagsorden i norske kommuner. Som et av de nye tiltakene i Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, lyste Justis- og beredskapsdepartementet i 2015 ut midler i en tilskuddsordning rettet mot kommunene. De som fikk tilskudd har gjennomført varierte og interessante prosjekter. Et mål med ordningen er at deres erfaringer skal kunne brukes av andre kommuner.

 

Mentorordninger

Flere kommuner har opprettet mentorordninger for å støtte vanskeligstilt ungdom som vurderes å være i risikosonen for radikalisering. Mentorene har fungert som en slags veileder eller støttekontakt, og har hatt ulike typer oppgaver. De har blant annet knyttet personer til fritidstiltak og nettverk, fulgt opp helseutfordringer, loset personer til riktige tjenester i systemet og fungert som samtalepartnere og veiledere. 

Mentorordningene var i utgangspunktet ment for personer som er på vei inn i en radikaliseringsprosess, men størstedelen av mentorordningene har hatt også et mer overordnet fokus på utenforskap, mestring og integrering.

Dette er delvis på grunn av vanskeligheter med å identifisere individer i en radikaliseringsprosess, og delvis fordi radikaliseringsproblematikk henger tett sammen med andre problemfelt, som kriminalitet, rus og deltakelse i arbeidslivet.

Flere kommuner

Flere kommuner har altså valgt å konsentrere mentorordningen om generell utenforskap og integrering, ikke kun om radikaliserte personer. Dette er blant annet fordi det kan oppleves som stigmatiserende å bli vurdert som radikalisert eller sårbar for radikalisering. Et slikt fokus kan gjøre at brukere sjeldent takker ja til å inkluderes i en mentorordning.

Nettopp dette har imidlertid vært en utfordring for mentorarbeidet i enkelte kommuner, fordi det er svært mange som faller inn under kriterier som omhandler utenforskap. 

Mentorene og koordinatorene/styringsgruppene har trukket fram definisjonen av kriteriene for å få mentor som en av de viktigste utfordringene i arbeidet. Selve utvelgelsen av personer som skulle få en mentor har hovedsakelig skjedd gjennom innspill fra politi, NAV og andre kommunale tjenester.

Kommunene har gjort den erfaring at personene som skal få mentor, må befinne seg i det kommunale systemet. Det fungerer best om mentorene ikke blir en type psykolog som «går inn i hodene til folk» og argumenterer ideologisk, men heller hjelper dem med veiledning til kommunale tjenester som de har behov for. Gjennom dette konkrete arbeidet kan mentor bygge tillit og oppnå håndfaste resultater når det gjelder livssituasjon. 

Det er viktig at mentorene har god kunnskap om og innsikt i tjenestetilbudet i kommunen, og det er viktig at mentorarbeidet er godt forankret, slik at mentorene enkelt kan sikre tilgang til de rette tjenestene.

Det ble brukt flere modeller å koble ungdommer og mentorer sammen på. En tilnærming som fungerte godt i Oppegård kommune, kalles tospann-modellen. Tospannet består av en ansatt med lederansvar/beslutningsmyndighet og en miljøarbeider, som er den potensielle mentoren. Den ansatte med beslutningsmyndighet fungerer som fasilitator for kontakten mellom ungdommen, ungdommens familie og mentoren.

Å ha en mentor av hvert kjønn opplevdes av noen som en klar fordel med tanke på å nå ut til aktuelle personer av begge kjønn. Mentorene har blant annet fått opplæring og oppfølging av RVTS.

Samarbeid med politi

Når det gjelder samarbeid med politi, har mentorene hatt direkte kontakt med politiet om enkeltsaker der politiet har formidlet kontakt mellom mentor og bruker. Noen mentorer har kommunisert at det etter formidlingen har vært viktig for dem ikke å ha kontakt med politiet. Mentorene har vært opptatt av å bevare tilliten til ordningen, for at den ikke skal knyttes til operativt politiarbeid. Det har i enkelte saker vært utfordrende å vite hva som eventuelt bør deles med politiet i henhold til avvergingsplikten.

I enkelte kommuner er det blitt opprettet en styringsgruppe for mentorordningen, som tar beslutninger knyttet til driften av denne. Et viktig læringspunkt for flere, er at mentorordningen ikke skal bli en egen tjeneste. Samordning med en annen tjeneste som Utekontakten, NAV eller familievernkontor er gjerne hensiktsmessig, for å kunne styrke denne. Å være underlagt en annen tjeneste er også en fordel når det gjelder registrering av personopplysninger.

Både kriterier for utvelgelse av personer og mandatet til mentorene har vært et utprøvingsprosjekt, og kommunene har til tider opplevd det som vanskelig. Likevel har flere titalls personer startet eller gjennomført et mentorforløp gjennom det første året av ordningen. Mentorordningen i kommunen er enkelte steder blitt vedtatt innlemmet i kommunens handlingsplaner.

En erfaring har vært at tett oppfølging av mentorer med jevnlig veiledning er svært viktig for å sikre kvaliteten på tiltaket. Mentorordningen har stort sett vært knyttet opp mot eksisterende strukturer som SLT-modellen eller utekontakten i kommunene. Arbeidet med mentorordning fortsetter i flere kommuner, og vil videreutvikles i samband med andre ordninger. Justis- og beredskapsdepartementet vil også våren 2017 offentliggjøre en veileder til mentorordning, som kan være en støtte for kommuner som ønsker å sette i gang med et slikt arbeid.

Arbeid mot ekstremisme i skolen

Mange av prosjektene som fikk midler retter seg mot barn og ungdom i skolealder. Et eksempel er Moss kommune, som brukte en metode kjent som Kreativt partnerskap, hvor en pedagog ble ansatt som kreativ agent ved en byskole. Den kreative agenten har blant annet arrangert seminar for lærere og hatt kunstnerworkshoper på skolen. Skolen rapporterer å være svært fornøyd med tiltakene for skolemiljøet som helhet. I dette prosjektet er det også etablert samarbeid med miljøer i Sverige og Finland, da disse har god kompetanse på bruk av kunst og kultur som et ledd i forebygging av utenforskap, marginalisering og radikalisering. Målsettingen er på sikt å spre metoden til øvrige grunnskoler i Moss gjennom aktiv bruk av egne kreative agenter.

Sarpsborg

Trondheim kommune og Sarpsborg kommune har begge gjennomført en satsning på demokratiundervisning i skolen. I Trondheim ble det introdusert «Demokrati i praksis» som valgfag på en ungdomsskole, mens i Sarpsborg ble det laget to forebyggende undervisningsopplegg.

 
Samarbeid på tvers av kommuner

Moss, Halden og Sarpsborg er et eksempel på vellykket samarbeid på tvers av kommuner. Disse har blant annet arrangert fellessamlinger om forebyggende arbeid, for slik å kunne utvikle en koordinert oppfølging. Trondheim har også arrangert samfunnskurs for imamer, og hatt samarbeid med Nav og frivillige organisasjoner.

Kommunene har i stor grad benyttet seg av eksisterende strukturer, som SLT-koordinator og Politirådet. Dette er i tråd med retningslinjene som ble gitt i forbindelse med tilskuddsordningen.

Her kan du lese mer