september 05

– Rasisme må håndteres bedre


foto via «Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter»

Håndtere rasisme

Skolen er en viktig arena for hvordan vi som samfunn håndterer rasisme. Nå kan du bidra til å synliggjøre skoler som er gode på antirasistisk arbeid. Foreslå en skole til Benjaminprisen 2020 oppfordrer «Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter» i en artikkel:


BENJAMINPRISEN 2020:

«Mange lærere og skoleansatte har vært en del av problemet – nå er det på tide at dere blir en del av løsningen», mener søstrene Sandra Abena Nøsen Opoku og Theresa Elise Nøsen Opoku i nettverket Afryea Collective. – Elever skal ikke oppleve rasisme på skolen, sier kunnskapsminister Guri Melby.

I sommer samlet det trøndersk-ghanesiske nettverket over 100 historier om rasismehendelser fra skolehverdager. Modellen Tinashe Williamson, for eksempel, fant en dag en lapp i matboksen der det stod:

«Vet du hva som er forskjellen mellom en bøtte med møkk og en neger? Bøtta.»

– Det verste var at jeg nesten ble glad når de var fysisk slemme mot meg, for da så de meg i alle fall, forteller Williamson til KK i nr. 15 2020.



– Elever skal ikke oppleve rasisme på skolen. Rasisme bryter med det viktige demokratiske prinsippet om at skolen skal være et sted for læring og inkludering for alle, uavhengig av hudfarge og bakgrunn, sier kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby.

– Skolen kan ikke gjøre alt, men vi må bruke den viktige fellesarenaen som skolen er, til å hjelpe elevene med å mestre livet, legger direktør Hege Nilssen i Utdanningsdirektoratet til.

– Å forebygge og bekjempe intoleranse blant barn og unge er noe av det viktigste vi gjør. Det er viktig for alle barn å høre til, sier Nilssen.

– Ikke bare intensjoner

Likevel snakker dramatiker Camara Lundestad Joof og mange andre om rasisme hele tiden, som hun skriver i sin 2018-bok.

– Å bli utsatt for voldelig og verbal rasisme er krevende, sier Lundestad Joof til Aftenposten, – men det er det også å være antirasist. For rasisme må konfronteres hver bidige gang, sier hun til avisen.

– Hvordan planlegger du å se til at gode intensjoner i de nye læreplanene blir fulgt opp, Melby?

– At skolen skal utvikle inkluderende fellesskap for alle, er ikke bare «intensjoner» i nye læreplaner, det ligger fast. Det nye læreplanverket understreker dette og gir en tydelig beskjed om at skolen skal arbeide for toleranse og mot hat, rasisme og diskriminering, både i fagene og i skoledagen ellers. Jeg har stor tillit til at skolene tar dette på alvor, sier Melby.

Utdanningsdirektoratet tilbyr på sin side verktøy for å støtte skoler i arbeidet med skolemiljø.

– Vi har for eksempel tilpasset informasjonen på nettsidene våre til elever, foreldre og skolen som også er tilgjengelig på flere språk. Og vi har flere tiltak der vi hjelper skoler som har utfordringer med miljøet, forteller Hege Nilssen.

– Det er viktig for alle elever å høre til, oppleve mestring og bidra i fellesskapet. Vi vet at tilhørighet forebygger utenforskap og frafall fra skolen, sier Nilssen.

Blir ikke alltid trodd

Nøsen Opoku-søstrenes, Joofs og Williamsons er bare noen få av flerfoldige fortellinger om hverdagsrasisme i Norge som kom fram i kjølvannet av George Floyd- og antirasismeprotestene på forsommeren.

– Hvordan virker historier om opplevd diskriminering på andre, Cora Alexa Døving?

– Mange forteller at de ikke blir trodd når de opplever ubehagelige ting, som å bli møtt med fordommer eller forskjellsbehandling, at både lærere og foreldre bagatelliserer disse opplevelsene, forteller Alexa Døving (bildet under), forsker I ved HL-senteret, som har studert rasisme og minoritet-majoritets-relasjoner i flere tiår.

Hun mener første steg må være å lytte til og tro på dem som forteller at de har opplevd rasisme, og å tørre å bruke riktig ord på det de gangene vi ser det, nemlig rasisme. De siste par årene har berøringsangsten for dette begrepet blitt mindre, sier hun.

– I Norge har det vært lite forskning på rasisme, men etter at Oslo politidistrikt begynte å kategorisere ulike former for hatkriminalitet, vet vi at rasisme skjer på svært mange ulike arenaer i samfunnet, også i skolen, sier Døving.



Sprikende tall om opplevd forskjellsbehandling

Antirasistisk senter ga i 2017 ut en rapport om opplevd rasisme i skolen. Av de 500 som deltok i undersøkelsen, oppga over 10 prosent at de hadde opplevd forskjellsbehandling i skolen ukentlig, på grunn av etnisitet, hudfarge, religion eller livssyn.

Elever med innvandrerbakgrunn hadde opplevd mer rasisme og diskriminering enn andre elever:

«Av respondentene som oppgir at én av eller begge foreldrene er født i et annet land enn Norge, oppgir 14,2 prosent at de opplevde urettferdig eller negativ forskjellsbehandling ukentlig mens de gikk på barneskolen, og 15 prosent på ungdomsskolen», heter det i rapporten.

Til sammenligning viser Elevundersøkelsen fra 2016, der over 430 000 elever deltok, at 6,3 prosent av elevene blir mobbet av medelever, voksne på skolen eller digitalt av medelever, to til tre ganger i måneden eller oftere.

– Skolen var helt klart det stedet der flest barn og unge hadde opplevelser med rasisme, sa leder for Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen til Dagsavisen i sommer.

– Ikke nok å snakke om rasisme

Etter antirasismeprotestene i juni, lagde nettverket Afryea Collective sin egen, anonyme undersøkelse på sin Instagram-profil om opplevelser og erfaringer med rasisme i Norge, for å samle stemmer som vanligvis ikke blir hørt i media.

– Vi ble ikke overrasket over at nær 60 prosent av de nær 120 hendelsene som ble delt med oss, hadde funnet sted i skolen. Vi har selv vært brune barn i norsk skole og vet hva det kan innebære, skriver de i en kronikk i midtnorksdebatt.no.

«Mer nedslående var det at episodene som hadde satt dypest spor hos de som svarte, ofte var lærere og skoleansatte som ikke tok barna som ble utsatt for rasisme på alvor, og som bevisst – eller ubevisst – selv muliggjorde og fremmet rasistiske holdninger», skriver de videre.

I motsetningen til Døving, mener ikke Sandra Abena Nøsen Opoku og Theresa Elise Nøsen Opoku, begge medgrunnleggere av Afryea Collective, at det er nok å snakke om rasisme, eller tro på dem som opplever det. Man må gjøre noe.

«Mange lærere og skoleansatte har vært en del av problemet – nå er det på tide at dere blir en del av løsningen», skriver de.

– Skolene jobber bredere i dag


Professor Claudia Lenz ved MF vitenskapelig høyskole forsker på forebygging av fordommer og gruppefiendtlighet. Hun forteller at norske skoler i dag tenker annerledes om antidiskrimineringsarbeid enn før, og at vinnerne av Benjaminprisen illustrerer dette i sine arbeider.

– Når en ser på de skolene som har fått Benjaminprisen siden 2002, ser en at arbeidet mot diskriminering stadig endres. Det blir påvirket av hendelser og diskusjoner i samtiden, sier hun og legger til:

– Skolene jobber også bredere. Det har blitt færre internasjonale fester og feiringer av kulturelt mangfold. Arbeidet mot fordommer og diskriminering skjer i dag på mange plan.

Asbjørg Johnsbøen, avdelingsleder ved Sjøvegan videregående skole i Salangen, som vant Benjaminprisen i 2015, mener at denne bredden er avgjørende for om en lykkes.

– Et virksomt arbeid mot rasisme og diskriminering handler om mye mer enn å lage et bål, det er en måte å være i et flerkulturelt samfunn på, sier hun.
– Vi tror på å føre folk sammen, slik at de snakker sammen eller enn å snakke omhverandre, sier Johnsbøen.

Sjøvegan har arbeidet mot rasisme og diskriminering i en årrekke som del av et tverrfaglig prosjekt de kaller Regnbueskolen der målet er å skape et sosialt verksted, et møtested, blant annet mellom elever i videregående og grunnskole.

I Regnbueskolen oppfordres elevene til å legge merke til noen som er der, som de ikke har sett på ordentlig, slik at de forhåpentlig etablerer en relasjon til vedkommende og blir klar over at de kan lære noe av hen.

– Kanskje oppdager de også at de har mye til felles, sier Johnsbøen.

Fortsatt ikke godt nok


Sunniva Sneis Vidhammer leverte i vår masteroppgaven Arbeid mot rasisme og diskriminering i skolen ved lektorprogrammet i samfunnsfag og nordisk, Universitetet i Oslo, og noe av det hun sitter igjen med, er en takknemlighet over å selv ha valgt å fordype seg i tematikken. Hun synes hun lærte altfor lite om rasisme på studiet.

– Jeg fikk også inntrykk av dette blant noen av informantene mine, at de skulle ønsket seg mer rundt tematikken og hvordan undervise om rasisme og diskriminering, forteller hun.

– Hvilke råd vil du gi skoleledere, og kanskje til og med kunnskaps- og integreringsministeren, etter studien du gjennomførte?

– For det første virker det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i elevenes egne erfaringer, tanker og refleksjoner rundt tematikken, og at dette må skje på
deres premisser og initiativ. Elevene må få vite at det finnes mange ulike definisjoner og forståelser av begrepene rasisme og diskriminering. Helst bør elevene være delaktige i å definere og forstå begrepene, sier hun og poengterer:

– Ledelsen er viktig i dette arbeidet slik at det blir et helhetlig arbeid, ikke bare noe samfunnsfagslærerne «tar seg av». Det kan fort bli sånn at samfunnsfaget får ansvaret fordi rasisme og diskriminering tematisk plasserer seg i læreplanene for samfunnsfag.

– Tematikken bør i større grad inngå i lærerutdanningen for å gjøre lærere trygge på å ta opp tematikken i klasserommet, mener Sneis Vidhammer.