april 28

Her trykker skoen i Norge


Folk på gata stimer til vaskeriet på Fyrlyset i Oslo. Etter at pandemien satte inn, trenger stadig flere en dusj, en ny ytterjakke eller få levert tøyet sitt til vask. Foto via Frelsesarmeen



Fersk rapport viser 91 hull i velferdsstaten, og 109 tiltak som kan fylle dem. – Mange trenger å bli sett og hjulpet, vektlegger sosialsjef i Frelsesarmeen Lindis Evja i en melding: I Norge er det fremdeles mange som trenger å bli sett og hjulpet. Vi har nå samlet alle våre ferske inntrykk og forslag til hva som bør gjøres, forteller Evja.

Den norske velferdsstaten er omfattende og tar godt vare på de fleste av oss. Det er likevel for mange mennesker som ikke får den hjelpen de behøver på grunn av manglende tilbud og oppfølging, mener Frelsesarmeen.

– Frelsesarmeens folk er til stede landet rundt, og jobber kontinuerlig med å gi folk en verdig hverdag. Du finner dem gatelangs, i folks hjem eller på et av våre tilbud, væresteder eller nærmiljøkirker. De møter folk i alle aldre fra alle samfunnslag, og de ser at mange har komplekse utfordringer. Gjennom Frelsesarmeens arbeid og tilstedeværelse, har vi avdekket en rekke hovedutfordringer der hvor mennesker faller mellom toeller flere stoler, forteller kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen Geir Smith-Solevåg.


Frelsesarmeen har derfor samlet alle sine ferskeste inntrykk i et dokument som innspill til stortingsperioden 2021-2025, «Der skoen trykker». Her beskrives 91 hovedutfordringer som utsatte grupper ofte opplever,sammen med 109 forslag til tiltak.


– Dette er nåværende status for Norges sosiale utfordringer sett med Frelsesarmeens øyne. Vi lister her opp hva vi ser ulike mennesker sliter med, samtidig som at vi kommer med forslag til konkrete løsninger og klare politiske oppfordringer som kan bidra helt eller delvis til å løse disse utfordringene. Vi ser også at mange av disse utfordringene har blitt forsterket under koronapandemien, forteller Evja.


Basert på rapportering fra frontlinjen

– Vi har mange fagfolk og engasjerte medarbeidere som jobber der ute i frontlinjen, og dokumentet er basert på deres innspill og erfaringer. Vi har en stor kunnskapsdatabase om hvor skoen trykker i dagens samfunn. Vi startet prosessen med denne rapporten ved å spørre våre ulike fagfolk om hva de ville ha sagt dersom de ble stående fast med Erna Solberg i heisen i 10 minutter. Mange dyktige fagfolk har vært involvert, og resultatet er dette dokumentet, sier Smith-Solevåg.


Et eksempel på utfordringer som det pekes på, er blant annet hvordan lavinntektsfamilier ofte havner nederst på lista hos utleiere og ender opp med de dårligste leilighetene.


– Vi ser at mangel på kommunale boliger gjør at mange barnefamilier må ut i det private utleiemarkedet og blir da ofte nedprioritert til fordel for andre med mer stabil inntekt og livssituasjon. Vi ser dessverre mangebarnefamilier som bor i leiligheter med mugg, råte, manglende rømningsveier og problemer med strøm. Disse leilighetene kan være finansiert av Nav, og bidrar til at useriøse utleiere tjener penger på en uverdig måte.

Vi mener det trengs en strengere regulering av utleiemarkedet og en systematisk kvalitetssikring, så vi unngår å oppleve at så snart vi hjelper en familie ut så kommer det bare inn en ny familie som sliter med akkurat de samme problemene, sier Evja.
Et annet eksempel er at innsatte har kun 20 minutter å ringe for ukentlig.


– Det betyr at mange innsatte må prioritere hvem de skal holde kontakten med, og har du flere barn eller andre nære relasjoner så blir det fort utfordrende. I tillegg betaler de innsatte dyrt for den ringetiden de får, mye dyrere enn hva folk ellers pleier å betale via private telefonabonnement. Vi ser det trengs en modernisering av de innsattes muligheter til kontakt og kommunikasjon med nettverket sitt. Dette vet vi også har et viktig forebyggende aspekt med tanke på å redusere risikoen for tilbakefall til kriminalitet – eller sagt på en annen måte; for at det skal være enklere å komme tilbake til et normalt hverdagsliv og bli der, påpeker Evja.


Å løfte stemmen er ikke noe nytt

Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, ble rystet av de sosiale utfordringer han så i England. Han stiftet Frelsesarmeen i 1865, og så på nært hold barn og kvinner som arbeidet under forferdelige arbeidsforhold. Han så sykdom og fattigdom, og hadde et stort hjerte for de bostedsløse.

Han utgav i 1890 sammen med William T. Stead «I det mørkeste England, og veien ut», som var en barsk rapport og en sosialpolitisk reformplan med bolig, utdanning og arbeid i fokus for å bekjempe fattigdom og sosiale problemer. 130 år senere er det fremdeles folk som faller mellom alle stoler og som velferdsstaten vår ikke klarer å fange opp godt nok.


– Det å være en stemme for de som ikke har ressurser til løfte stemmen selv av ulike grunner, er viktig for oss og ligger blodet vårt. Frelsesarmeens folk er ute hver eneste dag, og observerer og aksjonerer for å møte de behov vi ser. De tilbyr praktisk hjelp, meningsfulle hverdager og fellesskap. De har identifisert mange behov, og kommer til å fortsette med å identifisere behov og gjøre noe med dem. Samtidig ønsker de å samarbeide godt med våre myndigheter, og de sitter på verdifull kunnskap som politikerne våre bør lytte til, forteller Evja.





Utdrag fra «Der skoen trykker»
:

•Vi ser at det fortsatt er barn i levekårsutsatte familier som ikke har mulighet til å delta i organiserte fritidsaktiviteter. Til tross for gode insentiver som Fritidskortet, ser vi familier som opplever barrierer for deltakelse som henger sammen med foreldrenes fysiske eller psykiske helse, manglende nettverk, transportmuligheter, språk eller for lite kunnskap om fritidsarenaen. Av de 111 000 barna som lever i lavinntekt, er 70 000 av disse fra familier som mottar økonomisk stønad fra Nav. Dette er barn som vi som samfunn har et spesielt ansvar for å ivareta. Vi etterlyser at Nav i større grad sikrer at disse barna får oppfylt sine rettigheter til deltakelse og velferd, gjennom bl.a. å bidra med øremerket økonomisk stønad slik at ethvert barn sikres muligheten til å delta i en fast organisert aktivitet.


•Bostøtten er utdatert. De øvre grensene for boutgifter som det beregnes bostøtte ut ifra, samsvarer ikke med prisnivået i storbyer som Oslo. I tillegg er det mange lavinntektsfamilier som ikke får startlån, fordi de ikke kan innfri kravet om å ha fast inntekt eller å være varig ufør. Vi mener at vanskeligstilte familier bør ha en lovfestet rett til offentlig bistand for å finne en varig bolig av en viss kvalitet. Nivået på botilskudd gjennom bostøtteordningen må økes for å gjenspeile dagens leiemarked, spesielt i de større byene. Flere nye kommunale boliger må inn i lokale utviklingsplaner der barnefamilier får mulighet til å bo over lengre tid.


•Et godt ettervern innebærer mer enn bare bolig. Det må inkludere meningsfulle aktiviteter, arbeid/utdanning og nettverk. Ettervern i rusomsorgen er per i dag ikke en lovpålagt tjeneste. Derfor er det risiko for at kommunene nedprioriterer denne typen tiltak når de statlige midlene til rustiltak skal fordeles. Vi mener at kommunene må få øremerkede midler til ettervern for å kunne sikre gode aktivitets-, arbeids- og utdanningstilbud. Dette bidrar til at mennesker kan holde seg varig rusfrie. Det må finnes tilbud tilpasset de ulike fasene, med arenaer både for de som bruker rusmidler og for dem som kan møte opp helt rusfrie.


•Helsetjenester for eldre er begrenset under soning, og vi ser psykiske og fysiske behov som ikke blir dekket i fengslene. Flere eldre innsatte har store helseutfordringer i tillegg til alderdomssvekkelse. Vi ser tilfeller hvor innsatte ikke forstår hvorfor de er der, eller hvorfor celledøra blir låst. Vi mener at statlige myndigheter må sikre at det kommunale helsetilbudet for eldre innsatte evalueres, og det må øremerkes statlige midler slik at kommunen får økonomisk spillerom til å utvikle og justere tilbudet.


•I Norge er det få verifiserte ofre for menneskehandel, og bevisbyrden for å få saken prøvet i retten er høy. Dette bidrar til mistillit til det norske systemet, og mange som er mulige ofre for menneskehandel velger å ikke melde saken til politiet. De mest utsatte personene blir sendt tilbake til sitt hjemland på grunnlag av at de er her ulovlig. Bevisene uteblir, og personene får ikke mulighet til prøve saken i retten, og kan heller ikke søke om beskyttelse fra bakmenn. Vi mister dermed viktig kunnskap om menneskehandel i Norge. Vi etterlyser økte ressurser til politi og a-krimsenter, slik at flere saker avdekkes og vi får et klarere bilde av hva som skjer i Norge.