februar 10

Lav sannsynlighet for langtidsbivirkninger etter koronavaksinasjon


Nå er det over ett år siden de første vaksinene mot korona ble tilgjengelig. Mer enn 11 millioner doser er satt i Norge, og over 10 milliarder doser globalt. Dette gir god innsikt og kunnskap om bivirkninger etter koronavaksinasjon beskriver Folkehelseinstituttet på sine nettsider: De som er skeptiske til vaksine snakker ofte omlangtidsbivirkninger, og indikerer at dette er noe som garantert vil dukke opp et sted “der framme”.Men hva er egentlig en langtidsbivirkning, og hvor vanlig er det?


Uvanlig med bivirkninger senere enn to uker etter vaksinasjon

Både for koronavaksinene og andre vaksiner er det vanlig at eventuelle bivirkninger oppstår de første dagene og innen de første to ukene. Dersom en bivirkning oppstår mer enn 6 uker etter vaksinasjon, omtales det gjerne som en senbivirkning eller langtidsbivirkning. Men det er veldig uvanlig at reaksjoner oppstår så lenge etter at vaksinen er gitt. Denne kunnskapen støtter seg på bred og lang erfaring fra bruk av mange ulike vaksiner over flere tiår. Hvert år siden 1952 har det blitt satt hundretusener av vaksinedoser gjennom det norske barnevaksinasjonsprogrammet. I tillegg får en stor andel av befolkningen årlig influensavaksine, og voksne anbefales jevnlige oppfriskningsdoser av flere vaksiner f.eks. reisevaksiner.


Langtidsbivirkning etter vaksinasjon i Norge

Av alle vaksiner og vaksinetyper som er gitt i Norge er en vaksine registrert med alvorlig bivirkning mer enn 6 uker etter vaksinasjon. Det var vaksinen Pandemrix som ble tilbudt under svineinfluensa-pandemien i 2009/2010 hvor enkelte barn og unge utviklet narkolepsi etter vaksinasjon. 700 000 under 30 år ble vaksinert med Pandemrix og 56 fikk diagnosen narkolepsi. 60 000 i samme aldersgruppe ble registrert med influensasykdom og 16 av de uvaksinerte utviklet også narkolepsi.

Hvordan overvåkes bivirkninger?

Det er vanskelig å angi en eksakt tidslinje for hvor lenge man skal følge opp noe som har skjedd etter vaksinasjon, som en mulig bivirkning.
Studiedeltagere i kliniske studier følges opp i minimum ett år. Når nye vaksiner utvikles gjennomføres store kliniske studier med mange tusen personer og det er svært strenge internasjonale krav til utføring av slike studier. Kliniske studier gir oss god kunnskap om de vanligste bivirkningene.
Vaksineprodusenten er også pålagt å følge opp studiedeltagerne i minimum ett år etter vaksinasjon, slik at verdenssamfunnet får mer kunnskap om effekt av vaksinen og for å fange opp eventuelle langtidsbivirkninger.




Mistanke om nye bivirkninger kalles signaler

Mistanke kan oppstå på forskjellige måter – hos de som har fått vaksinen, forskere, eller helsepersonell. Dette fanges opp enten ved at forskere publiserer i fagfellevurderte medisinske tidsskrifter eller at folk og helsepersonell rapporterer mistenkt bivirkning, såkalt spontanrapportering. Det er Legemiddelverket som følger opp bivirkningssignaler i Norge, og Folkehelseinstituttet bistår i arbeidet.


– Det foregår et utstrakt internasjonalt samarbeid for å fange opp mulige nye bivirkninger og følge opp signaler vi får om dette. Signalene må undersøkes nærmere, før man kan vurdere om det er en mulig årsakssammenheng med vaksinasjon eller ikke. Undersøkelsen skal være både grundig og skje raskt. Som regel vil man ikke ha kunnskap om hva som utløser en eventuelt ny bivirkning, når og hvor ofte de oppstår, og om det er spesielle grupper som er mer utsatt for bivirkninger enn andre. Dette er noe av det viktigste undersøkelsen forsøker å avdekke, sier Gro Evensen seniorrådgiver ved Folkehelseinstituttet



– For de vaksinene vi bruker i Norge vurderer vi nytten av beskyttelsen mot alvorlig koronasykdom som mye større enn risikoen for alvorlige vaksinebivirkninger. Det vil være veldig uvanlig og uventet dersom det skulle dukke opp nye bivirkninger vi ennå ikke har sett tegn til etter at det nå er gitt 11 millioner doser i Norge, sier Evensen.
Evensen fremhever at helsemyndighetene fortsetter å følge nøye med både i Norge og resten av verden.



her kan du lese mer | FHI